De siste to ukene har debatten rundt bruk av digitale verktøy i skolen rast i både tradisjonelle og sosiale medier. Foreldre, lærere, psykologer og politikere har meldt seg på, og debatten har vært dominert av både fornuft og følelser, anekdotiske erfaringer og sporadisk henvisninger til forskning.
Forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen (FIKS), er en enhet ved Utdanningsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo. Enheten ledes av utdanningsforsker Øystein Gilje. FIKS arrangerer månedlige fagfrokoster på Georg Sverdrups hus, med innhold knyttet til fagfeltet skole og utdanning. Som på bestilling var samlingens tema for september nettopp hva som egentlig skjer i det digitale klasserommet.
Her kommer en oppsummering av innholdet på samlingens første del, med noen refleksjoner og koblinger mot debatten som pågår. For å ikke skape forvirring vil refleksjoner som ikke nødvendigvis ble løftet på samlingen, men som er gjort av undertegnede i etterkant, markeres i kursiv. Undertegnede har heller ikke begitt seg ut på arbeidet med å forsøke å sammenfatte del to av samlingen, som hadde en slags paneldebatt-struktur. Samlingen ble streamet, så forhåpentligvis vil denne på et tidspunkt bli tilgjengelig i videoformat.
Norsk skole og IKT – fra 2003 til nå – Dette vet vi
Faglig leder i FIKS Øystein Gilje begynner samlingen med å etablere en felles bakgrunn for temaet som skal løftes, nemlig bruk av digital teknologi i skolen. Vi vet at en del elever på videregående skole bruker datamaskiner eller andre digitale enheter mye mer nå, enn da innsamlingen av data rundt dette begynte i 2003. På lavere alderstrinn er datamaterialet tilgjengelig bare fra 2003 – 2013 og i den perioden er økningen langt lavere enn hos elever på videregående.
Foreløpige tall viser at ca. 63% av elever i de 50 største kommunene i Norge har hver sin digitale enhet, og at enheten stort sett enten er et nettbrett, en bærbar datamaskin av typen Chromebook, eller en kombinasjon av disse. Noen få elever har datamaskiner med Windows.
Her kan man allerede stoppe opp og stille seg en rekke spørsmål. Hvis det er slik at elever i norsk skole har rett på et likeverdig opplæringstilbud, hvordan kan det da ha seg at en hel del elever har tilgang på digitale verktøy, mens en nesten like stor del ikke får det samme tilbudet? Uavhengig av meninger rundt hva verdien av en digital enhet er, kan virkeligheten oppleves som svært ulik fra kommune til kommune, eller skole til skole.
Hva vet vi fra internasjonal forskning?
Neste del av vertskapets innledning handlet om internasjonal forskning. Her var fokuset en slags avklaring knyttet til hva man faktisk forsker på. Det ligger en utfordring i erkjennelsen om at skole og teknologi er et felt med mange fasetter. FIKS har sett på en rekke studier, som de har valgt basert på helt spesifikke kriterier, og mener å kunne dele opp forskningen på temaet i ganske mange ulike fokusområder:
- Forskning på mål og resultater: Hva ønsker beslutningstakere at innføringen skal føre med seg? Her er jo spørsmålet hva politiske tiltak har som uttalt målsetning, og deretter hvorvidt denne målsetningen er nådd.
- Forskning på utfordringer ved implementering: Hvilke utfordringer fører en implementering med seg for de involverte parter?
- Forskning på læringsutbytte: Hva er den målbare effekten av at hver elev har en egen enhet?
- Forskning på erfaringer: Hva kan man si om lærere og elevers opplevelser og erfaringer med bruk av digital teknologi i læringsarbeid?
- Forskning på klasseromspraksis: Hvordan brukes enheten, og hva brukes den til?
Denne nyanseringen av hva forskere egentlig ser på, er svært interessant. Den kan være et nyttig innspill for også å nyansere og konkretisere debatten. Kanskje særlig er dette bildet med på å devaluere utsagnet om at teknologi innføres uten at man vet hva det gjør med opplæringen, hvor elever sammenliknes med forsøkskaniner. Basert på det som presenteres, og de studiene det henvises til mener undertegnede at vi kan si ganske mye om hva enheten gjør med opplæringen. Det er riktig at man ikke utvetydig kan hevde at de målbare resultatene blir bedre som et resultat av teknologi alene, men skole og opplæring handler jo om langt mer enn resultater. En annen sak er jo om hver kommune eller hver skole er godt nok satt inn i disse studiene, og om de har den kompetansen som er nødvendig for å gjennomføre en vellykket implementering basert på alt det man vet. Her er det nok en del kritikkverdig “tut og kjør”-mentalitet som man med rette kan både uroe seg for, og reagere på.
Rosinen i pølsa – GEPP
GEPP (Gode Eksempler På Praksis) er et prosjekt i regi av FIKS for å se konkret på hva som skjer i klasserom der elevene har hver sin digitale enhet. Over 50 undervisningsøkter er observert, og en rekke lærere og elevgrupper er intervjuet. Skolene er valgt ut i samarbeid mellom FIKS og kommunene de samarbeider med, og kan derfor ikke sies å være representative for norske skoler. Det kan likevel være med på å skape et reelt bilde av hva lærere og elever på skoler som har kommet langt i sin implementeringsprosess faktisk gjør.
Prosjektet er ikke ferdig, og det er fortsatt en rekke videomateriale og data som må analyseres, forteller Gilje. Han presenterte deretter to hovedpoenger som han mener man allerede kan uttale seg om, og det er her det begynner å bli virkelig spennende.
Det første poenget: Nye verktøy fører til nye arbeidsformer
Det er tydelig i de klassene som er observert, at mye mer tid brukes på individuelt arbeid, og at mindre brukes på helklasseundervisning. Sammenlikning med data fra tidligere forskning viser at det blir mindre lærerstyrt undervisning i form av både monologisk enveis-undervisning, og dialog mellom lærer og hel klasse i såkalt dialogisk helklasseundervisning. Elevene jobber mer alene og/eller i læringspar med en læringspartner. Gruppearbeid forekommer i ca. like stor grad som før.
Det kommer også frem at undervisningen blir mer variert, og at hvilke aktiviteter det varieres mellom både er avhengig av lærer, skole og hvilket digitalt verktøy som benyttes.
Dette er vanvittig spennende, og et meget godt utgangspunkt for videre utvikling av skole og pedagogikk. En rekke spørsmål vil bli aktuelle å diskutere som et resultat av denne innsikten. Hva gjør elevene når de jobber alene eller i par? Hva bør de gjøre? Hvordan kan vi sørge for bedre læring i klasserommet når elevene jobber på denne måten, og hva blir lærerens rolle når mindre tid brukes på monologisk og dialogisk helklasseundervisning? Hva krever det av lærere og styringsinstanser, og hvilke utfordringer fører det med seg? Det er også mulig å diskutere hvorvidt dette er en virkelighet vi ønsker oss, og eventuelt hvilke tiltak som kan være med på å justere praksis i klasserommet med utgangspunkt i den virkeligheten vi ser. Det gir rett og slett mer kjøtt på beinet, når vi kontinuerlig utvikler god skole både i teori og i praksis.
Det andre poenget: endring i bruk av læremidler
Her viser Gilje noen eksempler på hvordan lærere, i klassene de har undersøkt, forholder seg til læremidler og ressurser, både de som er laget for undervisning og de som ikke først og fremst er et læremiddel eller et verktøy tilpasset skole. Her er det litt mindre tydelig hva man med sikkerhet kan påstå, men eksemplene som vises peker på at bruken av lærebøker er sterkt redusert, og at de fleste verktøyene som brukes er strukturelle verktøy for representasjoner av kunnskap, ikke først og fremst “læringsapper” eller pedagogiske verktøy. Et eksempel som ble vist frem og som skapte stor entusiasme hos de fremmøtte, var en oppgave der elever i en klasse laget modeller av hus i programvare for modellering av 3D, tegnet arkitektoniske representasjoner på rutete notatpapir og skapte virkelige modeller av husene i papp, opplyst av led-pærer i et en fungerende strømkrets.
Det siste eksemplet, og oversikten over hvordan (noen av) lærerne i prosjektet jobber, gir anledning til å se svært positivt på hvilken effekt innføring av digital teknologi kan få i arbeidet med kompetanse og kunnskap slik det presenteres i den nye læreplanen. Dette er et stort og bredt felt, men undertegnede mener å kunne se antydning til større relevans og mulighet for dybdelæring i den type arbeid som ble presentert, enn i det både datamateriale og erfaring sier om skolen slik den har vært organisert og gjennomført tradisjonelt sett. Det er også gledelig å se at lærere som har holdt på en stund, i stor grad er frigjort strukturene og progresjonen i læreverk eller pensum. Som Ludvigsen sier «Endringene vi legger opp til med resultatene er ikke-trivielle, og vil kreve stor omveltning og forandring i måten skolen organiseres og gjennomføres på. Dette vil kreve mye av utdanningssektoren og en kulturendring.» Det kan se ut som om denne kulturendringen og en del av strukturene allerede er på vei til å endres, enten det er på grunn av dyktige lærere eller gode digitale verktøy.
Related
Digitalisering? Hvordan gjøre det på best mulig måte?
Da kommunene Fet, Skedsmo og Sørum skulle slå seg sammen til nye Lillestrøm kommune, ønsket man å samle alle kommunens skoler på én felles digital plattform. Valget falt på Office 365, med Microsoft Teams som nav. Foxway Education har bistått med prosess-støtte og kompetanseheving.
Education
